Forskningsdebatter kan ofte bli sære, med en språkbruk som ekskluderer andre enn de som er langt inne i akademia. Det er synd. Klassekampen har satt fokus på forskning den siste tiden. Det er en diskusjon om blant annet høgskolene utelukkende skal drive med undervisning, og at forskningen skal forbeholdes elitemiljøer på universitetene. Det er jeg svært skeptisk til. En av mine kjepphester er at vi trenger mer klinisk forskning på hvordan vårt direkte arbeid for Ola og Ali skal være. Da trenger vi yrkesutøvere og profesjonsutdannere som forsker. Her er innlegget mitt:

Ja takk, begge deler
Det er med interesse og ikke rent lite undring jeg de siste dagene har fulgt forskningsdebatten her i Klassekampen. Jeg skal være ydmyk nok til å innrømme at siden jeg verken tilhører universitets-, høgskole- eller annet forskningsmiljø så er det ikke alt innen forskning og akademia jeg har kjennskap til. Men. Etter flere års virke innen helsesektoren og tilsvarende år i en profesjonsorganisasjon er det flere faktorer ved den pågående debatten jeg stiller meg spørrende til.

For det første mener jeg det er avgjørende å definere hvilke forskning man faktisk snakker om. Før man kan snakke om elitistisk eller demokratisk forskning, må dette premisset avklares. For egen del er det avgjørende at når man diskuterer forholdet mellom forskning og utdanning av profesjonsutøvere så må både grunnforskning og anvendt forskning legges til grunn.

For det andre er jeg svært kritisk til dem som mener at spørsmålet om forskning og undervisning er et enten eller. Enten skal man legge forskning til grunn for institusjonenes virke eller så skal man legge undervisning til grunn. Går det virkelig å skille dette fra hverandre? Landets helse- og omsorgstjenester står foran svært spennende tider. Det er ikke tvil om at man trenger godt kvalifiserte yrkesutøvere for å møte komplekse utfordringer. Yrkesutøvernes praktiske ferdigheter må baseres på kunnskap om hva som virker og hvorfor dette virker. For å sikre dette trengs både grunnforskning og enda mer klinisk forskning. Alt henger sammen med alt.

Vi trenger å vite hvilke kliniske grep som skal til for å utvikle et inkluderende samfunn. Vi må forske på hvordan Kari med demens skal kunne leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Og. Vi må vite hvordan vi best mulig skal møte Robert som slår seg selv. For å sikre dette tror jeg det er avgjørende at profesjonsutøvere og de som utdanner disse spiller en viktig rolle i forskningen. Vi trenger akvariumsforskning der forskere fra andre miljø ser inn på velferdstjenestene, men vi må først og fremst legge enda større vekt på klinisk forskning i praksisfeltet. Da trenger vi profesjonsutdannere og yrkesutøvere rundt om i hele landet som forsker, utdanner og utøver.

Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.

Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.

1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).

2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.

3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”- Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!

12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.

Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!

PUH avdelingene er lagt over to etasjer, lengst mulig unna barnehagetomten i nordøst.

I høst har jeg holdt en del innlegg om ansvarsreformens 20 årsjubileum. Mange, også landets stortingspolitikere, mener at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er i tråd med reformens idealer. En av utviklingstrekkene er bygging av store boenheter. Boenheter som i størrelse overskrider størrelsen på mange av institusjonene som var før reformen trådde i kraft i 1991. Et av eksemplene jeg har brukt er Husabøryggen i Stavanger.

Jeg kjenner kun til dette prosjektet ut i fra det jeg har lest på ulike nettsider. Men. Det er flere ting jeg reagerer på. Og som jeg undrer meg over. Mitt kanskje viktigste spørsmål er; hvor er de vernepleiefaglige vurderingene? Hvilke roller spiller vi vernepleiere i planleggingen av dene type enheter? Hvor foregår de faglige debattene som jeg forutsetter må ligge til grunn for planlegging av bolig og tjenester til personer med behov for vernepleiefaglige tjenester? Eller. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt feil å trekke inn vernepleiefaglige vurderinger?

Sitatet over er hentet fra prosjektbeskrivelsen til Husabøryggen (se den her). PUH avdelingene er et interessant begrep for bygging av hjemmene til folk. Hvordan vurderer vernepleiere bruken av slik begrepsbruk? Lengst mulig unna barnehagetomten presiseres det i samme setning som beskriver beliggenheten til avdelingene for personer med utviklingshemning. Er det et viktig poeng at personer med utviklingshemning og barna i barnehagen må lengst vekk fra hverandre, og i såfall hvorfor? Trygghet? Et salgsargument for foreldre som i disse dager kan velge og vrake i barnehageplasser? Eller er det for å beskytte de som bor der fra støy fra barnehagen (vi vet jo at mange personer med utviklingshemning ikke har dagtilbud og er hjemme på dagtid)?

Kommunen argumenterer med at dette er i tråd med reformens idealer. Det er jo ikke 24 som bor i samme bolig. Det er tre bofelleskap med 8 i hver. Hva er det for et argument? Spiller det noen rolle om det er tre bofelleskap i en bygning, eller et bofelleskap som utgjør like mange leiligheter som de tre tilsammen. Vitner ikke dette om at fokuset er på organisering av tjenester. Ikke på inkludering, deltakelse, på andre vernepleiefaglige vurderinger?

Stavanger kommune er blitt utfordret av departement og NFU på byggingen. I sitt tilsvar (les tilsvaret her) legger kommunen vekt på at planleggingen foretas av ansatte i ulike fagavdelinger. Det er betryggende. Det kunne også vært betryggende at de presiserer at institusjonspreg skal unngås i planlegging av bofelleskap. Men, se på bildet? Hvordan er det med institusjonspreget? Og betegnelsen PUH avdelingene? Institusjonspreg?

I tilsvaret fra kommunen legges det vekt på økonomi. Dette er innenfor hva kommunen får tilskudd til. Det legges også vekt på tilgang på tomter. Jeg kan ikke se at det er noen vernepleiefaglige vurderinger i kommunens brev. Er det blitt foretatt vernepleiefaglige vurderinger i planleggingen av Husabøryggen? Har det vært gjort vernepleiefaglige vurderinger når man skulle svare BLD? I så fall hadde det vel vært fint å synliggjøre dette? Vernepleiefaglige vurderinger må legge vekt på behovene til den enkelte som skal bo der. De må også legge vekt på hvordan rammeforhold legger til rette for inkludering og deltakelse, for tilretteleggelse for gode liv.

Poenget mitt er at vi må få frem vernepleiefaglige vurderinger knyttet til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Er det slik at det er økonomiske og praktiske begrunnelser som her får dominere, eller er det slik at vernepleiefaglige vurderinger tilsier den utviklingen som vi nå ser?

Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.

Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.

Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:

”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke  finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”  

Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men “syndromselektiv” abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!

Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).

Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!

Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:

Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.

Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.

Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.

Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.

I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:

Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.

Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:

• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot

Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.

Søker bør helst ikke ha erfaring fra:

• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid

Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.

Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.

Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.

Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.

Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.

Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.

Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.

Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!

(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)

For den oppvakte bloggleser er dette en omarbeidet versjon av et innlegg jeg har hatt på denne bloggen tidligere. Uansett; her er innlegget mitt i Dagsavisen:

En tredje vei i ultralydsaken

Arbeiderpartiet har satt seg et ambisiøst mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at de nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Medisinske, etiske og politiske problemstillinger blir løftet inn i debatten om tidlig ultralyd. Som feminist er saken utfordrende. Abortsaken har alltid vært viktig i kvinnekampen. Som en som er opptatt av like muligheter er saken vanskelig. Økonomi og geografi skal ikke gi forskjeller i medisinsk oppfølging. Som helsearbeider med tro på vitenskapelig og medisinsk utvikling er saken utfordrende. Selvsagt må vi ta i bruk de beste metodene. En innfallsvinkel som i liten grad er fremme i debatten er det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen. Hvordan designe et samfunn der spørsmål knyttet til Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd? Ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning trådde i kraft 1991. Målet var et inkluderende samfunn. Et samfunn der personer med utviklingshemning skulle få tilsvarende livsbetingelser som andre. Et samfunn som tilrettelegger for deltakelse og selvbestemmelse for alle. På de fleste områder har vi langt igjen til reformens mål.

Det å få et barn med utviklingshemning er langt fra lett. Ikke bare har en et barn som ofte trenger langt mer oppfølging fra foreldre enn andre barn. En har også et hjelpeapparat som ofte ikke fungerer. Historiene forteller om kampen mot systemet. En kamp som tapper krefter en trenger for å møte barnet med glede, varme og trygghet. Krefter som trengs for å leve et eget voksenliv som også inneholder fritid, jobb og kjærlighet. Gleden ved å få et barn kan bli utfordret av barnets funksjonsnedsettelse. Sorgen over å ikke få et “normalt” barn blir forsterket av manglende tilrettelegging og individuell oppfølging.

Den vernepleiefaglige løsningen søker å motvirke dette. Den søker et samfunn der forskjellighet er en styrke, der inkludering og deltakelse er en selvfølgelighet. Dette innebærer inkluderende samfunnsarenaer som skole, arbeidsmarked og boligmarked. Der personer med utviklingshemning har en naturlig plass. For å få til dette må regjeringen satse på praktisk inkluderingsarbeid, for eksempel ved å opprette stillinger for helse- og sosialfaglige inkluderingsagenter på samfunnets arenaer. Vi må bygge ned samfunnets barrierer.

Den vernepleiefaglige løsningen innebærer også direkte endrings- og oppfølgingsarbeid for barn og deres familier. Hjelpeapparat må gi foreldre den støtten de trenger. Et vernepleiefaglig støtteapparat som ivaretar barnet og tar på alvor de utfordringene det faktisk innebærer å få et barn med funksjonsnedsettelse. Det kan gjøres ved å opprette stillinger i kommuner og helseforetak som har tett oppfølging av familier både før et barn med funksjonsnedsettelse blir født og i tiden etterpå. Kapasiteten på avlastning må økes, og det må være en selvfølge at familiene får de hjelpemidlene som er nødvendig for å kunne leve et godt familieliv. Det er avgjørende at habiliteringstjenester og PPT har nødvendig kapasitet og kompetanse til å følge opp barna. Brukerstyrt personlig assistanse må rettighetsfestes.

Landets politikere har etisk og politisk ansvar. Ansvar for de kvinnene som venter barn med funksjonsnedsettelse, for et mangfoldig samfunn og for det enkelte barn. Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom. Den vernepleiefaglige problemstillingen må tas på alvor. Hvordan skape et inkluderende samfunn? Hvordan gi familier som har behov for det tilstrekkelig bistand? Hvordan bistå personer med utviklingshemning til selv å oppnå gode liv? Så kan man eventuelt vurdere tidlig ultralyd.

Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Julenissen! Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!

2011 nærmer seg slutten. Det er mye å tenke tilbake på. Mye å se frem til. Oppsummeringen året kommer senere. Her vil jeg bare ønske dere alle en riktig god jul. Det gjør jeg med et tilbakeblikk på denne bloggposten fra et par år tilbake. Hva er det vi skal feire?

Ta vare på hverandre i dagene som kommer. God jul til dere alle!

Jada. Jeg tar høyde for at jeg kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Og. Jeg er ikke er noen ekspert på EU, arbeidsrett og ei heller på vikarbyrådirektivet. Men. Likevel. Argumentasjonen til arbeiderpartiet i saken om vikarbyrådirektivet er vel litt underlig, er den ikke?

I disse dager skal regjeringen beslutte om man skal implementere EUs vikarbyrådirektiv. Direktivets mål er å likebehandle innleide arbeidstakere fra bemanningsbyrå med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsforhold. Det høres flott ut. Og det er det. Selvfølgelig skal arbeidstakere likebehandles. Det er et grunnleggende prinsipp som bør være selvsagt for norsk arbeidsliv. Problemet mitt er at man trenger et EU direktiv for å få dette til. Er det virkelig slik at man ikke klarer dette i egen lovgivning. Jeg forstår det ikke…

Baksiden av direktivmedaljen er at det søker å alminneliggjøre bruken av bemanningsbyråer. Dette frykter jeg. Selvsagt trenger vi vikarer. Ikke minst vi i helse- og sosialsektoren vet mye om det. Og i noen tilfeller vil det være en stor fordel at vikarene er fra et vikarbyrå med ordnede forhold. Min erfaring fra barnehagene til barna mine er i hvert fall at kvaliteten på vikarene var langt høyere ved bruk av vikarbyrå enn når man hentet folk ”rett fra gaten”.

Men bruken av vikarer må reduseres mest mulig. I mange tilfeller vil det være langt bedre å styrke grunnbemanningen litt. Stor grad av vikarbruk og midlertidighet vil gå ut over kvaliteten på velferdstjenestene. Personell vil ikke inneha kompetanse på langvarige relasjoner, arbeidsgivere vil i liten grad satse på kompetanseheving, fagutvikling på det enkelte tjenestested som bruker stor grad av vikarer kan man se langt etter. Brukerne av velferdstjenestene vil lide.

Jeg sier ikke at innføring av vikarbyrådirektivet automatisk vil føre til dårligere tjenester. Det jeg sier er at jeg ikke ønsker en utvikling av arbeidslivet mot økt bruk av vikarer og midlertidighet. Jeg ønsker ikke alminneliggjøring av innleie. Det er nok usikkerhet rundt vikarbyrådirektivet til at Norge bør bruke vetoretten.

Og. Hvis vi virkelig har stilt oss slik til at vi ikke kan sikre likebehandling uten å ta i bruk et direktiv fra EU, ja da står det ille til med norsk selvråderett og arbeidervern. Det gjør meg bekymret. Argumentasjonen til arbeiderpartiet gjør meg bekymret.

(FO har vedtatt en uttalelse som ber Norge bruke vetoretten, les den her)

I dagens Fontene på nett setter min gode kollega Anna-Sabina ord på det med sin egen sterke historie. Den berører. Og den viser at temaet gjelder oss alle. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er utsatt for vold og overgrep. Og. Det kan være din nærmeste kollega eller venn som er voldsutøver. Derfor er det viktig å snakke om det. Være tydelig på at vold ikke er akseptabelt. Uansett.

I dagens Klassekampen skriver jeg sammen med Kristian Tangen fra LOs ledelse. Vi skriver om menns ansvar. Menn må ta aktiv del i utviklingen mot et mer likestilt samfunn. Vi må motvirke en mannskultur som diskriminerer og trakasserer kvinner. Vold er ikke en del av den mannskulturen som vi ønsker å være en del av.

Les innlegget her.

På den samme middagen traff jeg Guri. Enda en dame med sterk historie. Til tross for sykepleierutdanning og mastergradsstudier, et liv i fattigdom. Hun forteller om studenter som sover for å unnslippe sulten.

Jeg traff enda flere. Flere med historier om fattigdom, om rusmisbruk, om vanskelige liv. Og likevel så ressurssterke. De forteller om kampen mot systemet. Et firkantet og regelstyrt system. Et system som skriker etter fleksibilitet og faglig skjønn. Jeg ser en dyp og ektefølt mistro mot NAV. Men jeg opplever også en tro på endring. Det er nødvendig med endring. “Systemet” og brukerne av dette må finne måter å spille mer på lag. Hver dag gjør ansatte sitt beste. men det holder ikke. Vi får ikke bukt med utfordringene før dette misforholdet blir gjort noe med. Det skal også vi helse- og sosialarbeidere jobber hardt for. Vi må også få frem alle de gode historiene. Historiene der “systemet” har fungert. Som kan gi læring og tro på at det er mulig.

Middagen var på Batteriets arrangement Makt og muligheter. Ulike organisasjoner som jobber mot fattigdom samles. Samles for å lære, hente inspirasjon og støtte. Samles for videre engasjement. Batteriet er som de skriver på sin nettside “et landsdekkende ressurssenter for organisasjoner og personer som arbeider mot fattigdom og sosial ekskludering i Norge. Batteriet skal bidra til at organisasjoner og grupper blir slagkraftige i kampen mot fattigdom”. De gjør en fantastisk innsats.

For. Det er nødvendig med stemmene til fattige. Disse stemmene er avgjørende for å finne de riktige virkemidlene for å bekjempe fattigdommen. For det er flaut. Flaut at det  norge finnes fattige. Det er flaut når folk flytter fra Norge til Kongo for å unnslippe fattigdom.